Hensikt: Ved å legge frem og dokumentere konkrete holdninger og handlinger som beskrives som respektfulle av klienter, håper jeg å kunne bidra til at barnevernere og andre hjelpere innen sosial- og helsevesenet blir seg mer bevisst å vektlegge respekt og en anerkjennende praksis i møtet med hjelpsøkende foreldre og andre klienter. Det er også mitt håp at min forskning kan være et lite bidrag til at barnevernet i fremtiden fremstår som mindre skremmende, både i media og på folkemunne.
Metode: Jeg benyttet kvalitativ forskning, og gjennomførte fem separate dybdeintervjuer med to par og tre enkeltforeldre. Jeg ba informantene fortelle fritt, med sine egne ord, om sin opplevelse av respekt. Jeg stilte ”åpne spørsmål” ut fra en på forhånd kjent intervjuguide, og benyttet det Narrative perspektivet for å få frem historier om respekt og anerkjennelse .
Resultater: I min analyse mener jeg å ha identifisert fire hovedkategorier. Disse har fått betegnelsene: 1. Respekt i det første møtet , med underkategoriene Å bli prioritert
og Å bli akseptert og lyttet til . 2. Brukermedvirkning 3. Innlevelse og helhet 4. Et personlig og medmenneskelig forhold.
Konklusjon: Mine informanter trekker frem den menneskelige og nestekjærlige siden av en respektfull og anerkjennende holdning fra sin hjelper, som den viktigste. Alle beskrev å være i en sårbar situasjon da de tok den første kontakten med barnevernet, for å be om støtte og hjelp i en vanskelig livssituasjon med sine familier og barn. Et forsterkende element til sårbarheten var foreldrenes forforståelse og engstelse for et barnevern som, i verste fall, kunne finne på å gripe inn med å kreve at barna måtte flytte fra familien, fordi foreldrene ga for dårlig omsorg. Da var det en lettelse å bli møtt av forståelsesfulle og ydmyke barnevernere, som først la alt annet arbeid til side, og tok seg god tid til å lytte, for virkelig å få et tydelig bilde av hvordan foreldrene og familien hadde det. Like viktig var det at barneverneren la for dagen et personlig engasjement og oppriktig interesse for foreldrenes historier, uten at hjelperen selv hadde behov for å forstyrre underveis, med motargumenter, korrigeringer eller annen informasjon. |
